Spørsmålene etter forrige innlegg

Det er tydelig at innlegget jeg hadde torsdag har engasjert ganske mange og det er jeg veldig glad for, selv om det er leit å vite at så mange føler seg både krenket og utstøtt av ulike behandlingssteder og helsevesen. Takk til bloggene En del av meg.. og Vi er hele elefanten som delte mitt innlegg videre.

Den "lille" episoden jeg hadde (det har vært et par til med samme person), det er jo ingenting i forhold til andre blogger jeg har lest og i fire mail jeg har mottatt.

Likevel, jeg følte meg veldig liten i min situasjon og jeg strir en del med tanker rundt de få episodene jeg hadde.

Jeg gjør meg noen tanker rundt temaet: Er det sånn at vi som brukere/pasient blir en såkalt "du vet ikke ditt eget beste" og at vi sees på som nærmest kunnskapsløse i forhold til temaet egen lidelse?

Ja, psykiatri og helsevesen tar imot mange av oss ulike mennesker. Noen av oss krever kanskje mer enn andre, men vi har jo en rett til å få hjelp (selv om det ikke alltid virker sånn). Noen av oss kan veldig mye om vår lidelse, men likevel er det vanskelig å "komme ut av det".

Så er det jo sånn at i psykiatri og helsevesen så møter jo også vi ulike ansatte. Noen er ildsjeler og brenner så til de grader for både oss og det å finne gode løsninger og de er helt med etter å lære nye ting om oss og det vi sliter med. Andre er litt mer laidback og har "læreboka" i bakhånd m.m.. Jeg føler litt på at det er nesten avhengig av hvem og hvor man kommer for å faktisk bli lyttet til, få den gode samtalen (selv om den innehar mye sårt). Ikke minst å bli møtt med respekt, selv om det føles som om man ligger nede i rennesteinen.

Tar psykiatri/helsevesen høyde for at de ansatte er vel så ulike som sine brukere/pasienter? Det hjelper ikke at de har samme utdannelse, dessverre. Her handler det om å ha en interesse for jobben sin og ikke minst oss som havner i en situasjon hvor vi ikke håndterer livet som vi ønsket og skulle. Selvfølgelig handlder det og om litt "kjemi" mellom bruker og behandler, men sånn generelt bør vi kanskje møtes på en verdig måte, selv om det ikke skulle "klaffe".

Har vi ingenting vi skulle ha sagt? Jeg har hørt om noen som har klaget, men dessverre veldig mange klager blir henlagt.

Er det noen som aktivt jobber med problematikken rundt dette at brukere/pasienter opplever å bli møtt på ulike nedverdigende måter? Vil man bli hørt? Eller er psykiatrien for "stor"? Har hørt om brukermedvirking (var til og med i en brukermedvirkingsgruppe en gang, men fikk ikke lov å si noe for det var så uvesentlig, akkurat nå må jeg le....kanskje noen var redd kritiske spørsmål).

Her kunne jeg ha skrevet kilometer med både spørsmål og punkter, men jeg regner med at de fleste skjønner hva jeg mener rundt dette.

Leser f eks psykiatri/helsevesen bloggene hvor de omtales? Jeg kjenner at jeg brått ble voldsomt engasjert, for det er et opprørende tema.

Jeg tenker ofte på at de som skal hjelpe oss, de har jo valgt dette som yrke, vi som sliter, vi har ikke valgt lidelsen vår og dermed er vi prisgitt "det vi får". Nå gir jeg meg i dette innlegget, for det hagler inn med tanker rundt dette nå.

Hvorfor skal jeg være så redd angsten?

Hvorfor skal jeg være så redd angsten? Hvorfor klarer jeg ikke å roe meg ned når et panikkanfall river? Jeg vet mye om angst, men likevel så må det være ett eller annet som jeg ikke helt finner i veien til et liv uten angst.

Når min kontaktperson i førstelinjetjenesten sier: «Du vet det er angst, så hva er problemet?» Det er som å få seg en midt på trynet, faktisk. Er den personen lei meg og/eller lei av jobben sin? «Ja, jeg vet det er angst, men det er helt jævlig for det!» Jeg føler meg som en taper når hjelpeapparatet forteller meg om hvor enkelt det er. Det gjør veldig vondt å være meg da.

Hvis det er så enkelt at vi vet at det er angst, ja, hvorfor er det så mange av oss som sliter oss igjennom dager, uker, måneder og år med dette helvete? Jeg kjenner jeg blir sint, samtidig som jeg blir usigelig lei meg. 

Er det nå jeg skal føle meg som en byrde for hjelpeapparatet? Er det sånn at jeg må gjøre meg fortjent til å få «hjelp» og/eller støtte til f eks angsttrening? Skal jeg krype på alle fire og si «hjelp meg, jeg fikser ikke dette»?

Jeg vil bli møtt på en litt annen måte, hva med ordene: «Vi prøver igjen. Vær glad for det du har gjort. Du prøver så godt du kan». Det handler om å gi en god motivasjon når jeg med angst har kjørt meg helt fast og tror at det nærmest ikke finnes noe liv for meg. 

Jeg står opp hver dag (en sjelden gang jeg blir i senga) og jeg forsøker å få dagene til å gå, selv om det til tider føles både ensomt og som en kamp for å holde seg oppe. 

Det er mulig det er taktikk i hjelpeapparatet med å vise denne motstanden, men den har så langt ikke funket på meg. Jeg har blitt mer redd og jeg føler at jeg må vise til resultater. Dessverre så gir ikke angsttreningen resultater som jeg så gjerne skulle hatt og sett, men jeg håper selvfølgelig på at det en dag skal gi meg noe. 

Det er klart at det heldigvis finnes bedre dager, men det er lettere å huske de dagene hvor jeg «rundjules» av angsten. 

Det var dagens lille om angst og støtteapparat.

Jeg drømmer om dagen uten angst

Jeg drømmer om å våkne en morgen, uten angst. Tenk å stå opp. Lage frokost. Gjøre meg klar for jobb. Reise avsted og troppe opp blant arbeidskolleger. Jobbe, både hektisk og i mindre tempo.
Glede seg til samtalene rundt lunsjbordet. Glede seg til arbeidsdagen er over, for da skal jeg hjem og kanskje slappe av, eller ha besøk, ja, hva det måtte være.
Gleder meg til fredag og den siste timen kan ikke gå fort nok. Gleder meg til helgen og kanskje noen avtalte gjøremål, som tur i marka, en tur med venner, på fest, i bursdag med familie.

Alt dette uten angst.

Jeg er klar over at selv de som ikke har angst, har utfordringer og det er klart at jeg skrev om den veldig "lukseriøse"hverdagen, om jeg kan kalle det det, men det er det jeg har så lyst til å kjenne på for tiden.

I dag har jeg hatt angstanfall på angstanfall og jeg blir både grinete og frustrert. Fra jeg våknet og til nå så har jeg hatt det kaotisk innvendig. Mye som river meg fullstendig i filler.

Telefonen har ringt en rekke ganger, men jeg har ikke maktet å snakke med noen. Jeg tenker jeg skal ringe tilbake i morgen eller noe. Jeg vet rett og slett ikke.

Nå ser jeg i grunn frem til at klokken skal tikke mot leggetid og håpe på at det vil bli en natt med søvn.

Angst og Like barn leker best?

Har hatt besøk av gamle barndomsvenninner i dag. Det er veldig mange år siden vi møttes sist og det er klart, det var mye å snakke om. Vi hadde alle vårt på hjertet og timene løp løpsk, selv om jeg følte at angsten min til tider også løp løpsk.... (det er godt å være alene igjen).

Vi snakket om temaene kjærester og venner og jeg ble sittende med ei av jentene og hun spurte:
-Du som har angst, du trives vel best med folk med angst du?
-Eh, nei, ikke nødvendigvis.
-Jammen, er det ikke godt å ha kjæreste og venner som skjønner?
-Joa, men et kjæresteforhold og vennskap skal ikke bare baseres på angsten, skal den det?
-Nei, men det er jo så mange av dere med angst som sier at verden ikke forstår hvordan dere har det.
-Hmmm....er det mange?
-Ja, jeg leser jo om det jeg.
-Ok, men jeg tror ikke vi bare skal se på det vi leser, men det handler jo generelt om en del annet. Det er klart at jeg setter veldig pris på både forståelse rundt det jeg sliter med, selvfølgelig. Jeg har noen venner som sliter som jeg og de ville jeg ikke vært foruten - men jeg ville ikke vært foruten dere andre heller.
-Hva med kjæreste da, skal han ha angst?
-Nei, vet du, det tror jeg ikke at jeg orker. Såpass egoist er jeg at jeg ønsker meg en fyr som ikke sliter med panikkanfall som jeg gjør. Jeg ser for meg litt av noen scenarier. To med panikkanfall som løper redselsfullt igjennom livet... Nei...men vet du, det kunne jo hende jeg fikk en kjæreste en gang som under forholdet vårt ble rammet av en psykisk lidelse. Jeg håper inderlig jeg hadde taklet det, men jeg kan faktisk ikke svare på hva jeg hadde gjort.
-Du er litt rar du.
-Å?
-Du må vite litt mer hva du vil vel?
-Nei, vet du, jeg orker faktisk ikke tenke så mye på det. Jeg har mer enn nok med meg for tiden, men skulle det dukke opp en vakker og skjønn mann som bergtar meg helt, så klart jeg sier ja. He he.
-Må han være vakker da?
-Men du, ærlig talt, det var da litt av noen spørsmål du stiller meg?
-Jeg har bare hørt at dere med angst er litt spesielle og har mye rart for seg?
-Ja, men det tror jeg dere uten angst kan ha og, bare at dere slipper å dra frem mye av det inne i dere, som vi andre må og gjør til tider.
-Så du er redd for å gå ut du?
-Ja, men kanskje ikke på den måten du tenker på nå. Jeg er ikke redd ute, men kroppen min signaliserer fare og da blir jeg uvel, i form av panikkanfall. Jeg elsker jo alt som er ute jeg.
- Det er jo bare å gå ut da da.
-Du har rett i at det er det, men ubehaget gjør at jeg ikke alltid makter det, selv om jeg vet at angst ikke er farlig og alt det der.
-Jeg skjønner ikke det der jeg.
-Neida, men du trenger ikke skjønne det, men helt greit at du spør.

Denne barndomsvenninne så faktisk redd ut da vi snakket sammen, nesten så jeg trodde hun var redd meg. Nesten pussig at hun ikke spurte meg om jeg var farlig. Men det er i grunn bra at hun spurte for jeg skjønte etter hvert at hun var nysgjerrig, men redd for å trå feil.

Skam og litt fra psykiatrien

Hvorfor er det sånn at vi skal føle oss skamfulle for ensomhet, angsten, det å ikke mestre hverdagen? Hvorfor skal jeg føle sånn skam når jeg ikke kommer meg ut på mange dager? Det at jeg ikke klarer å gå i butikken? Det at jeg ikke klarer å bare gå ut døra og dra til venner, familie og andre steder? Det å føle skam er jo så vondt. Det er jo ikke det vi har lyst til å vise noen eller rope høyest om.

Jeg skammer meg fordi jeg ikke mestrer livet, ensomheten, det å være en som faktisk trenger hjelp. Det er vondt  det.

Jeg kjenner andre som sliter og da, med mine "klare" øyne, sier jeg: Det er da ingen som skal skamme seg, føle seg mindre osv fordi livet byr på ekstra utfordringer i form av angst, deprejsoner, ensomhet, det å ikke mestre m.m.. Tenk om også jeg kunne lyttet til mine egne råd her, men det er ikke lett. Jeg skal ikke skamme meg.Jeg er "bare" ekstremt følsom.

Det er jo selvfølelsen vår også. Vi ser rundt oss og vi ser for det meste det som "kan" være vellykket. Jeg sier "kan", fordi sannheten kan selv der være noe helt annet enn det vi oppfatter og er vitne til.

Jeg føler meg ofte både naken og sårbar i forhold til min psykiske lidelse. For at jeg skal få hjelp, så må jeg vrenge sjela mi x-antall ganger. Jeg skal liksom vise mitt dypeste og innerste. Det kan være ting og tanker som selv de som ikke trenger hjelp til har. Likefullt ut skal jeg måtte blottlegge meg for at "hjelpen" skal kunne hjelpe. Det er tøft det.

Jeg har opplevd i hjelpeapparatet at det er mer spennende å snakke om dramatikken i livet mitt, enn om å snakke konkret om hva jeg kan gjøre for å lette min angstproblematikk. Det virker så nysgjerrig at jeg har hatt lyst til å be vedkommende om å heller lese Se og hør. Fordi om jeg har hatt tøffe tak i livet, så er det ikke dermed sagt at jeg vil speiles i det hele veien. Noen trenger kanskje å hele tiden snakke om det innerste, men jeg tror her må man som pasient/bruker få lov til komme med innspill rundt dette, så langt det er mulig. Her er jeg i et grenseland, men de fleste av oss som sliter med blant annet angst er oppegående flotte mennesker, som også kan kjenne på hva behovet er, men det virker som om psykiatrien kan ha litt tungt for det i noen situasjoner, dessverre.

Jeg har hatt mange runder i helseapparatet og jeg føler jeg sitter igjen med tap hver gang. Jeg lurer da på hva som egentlig er galt med meg? Hva er det som gjør at jeg skal "tape" hver gang? Jeg treffer aldri mål, eller jeg kan kanskje snakke om selvmål og det er ikke noe godt. Ja, jeg kan nok være og virke komplisert, men så er det heller ikke lett å være den som "ikke fikser livet". Jeg har opplevd andre som "fikser livet" og de kan da jammen være kompliserte de og.

Min aller beste psykiater, hun fikk jeg dessverre bare hatt i ti timer, før hun skulle over til et annet sted i psykiatrien. Hun møtte meg med respekt, med klare ord som at det jeg opplever og ser, har opplevd og sett, det blir hennes utfordring, samt at min utfording blir å snakke om det uten at jeg skal føle meg liten og skamfull i timene hos henne. Å, hun var så god. Alt ble så naturliggjort og hun snakket og viste seg som et menneske. Hun var ikke enig med meg i alt, men hun var opptatt av å da snakke litt om det som var rundt og det som gjorde at jeg var blitt meg, på samme måte som at hun var blitt hun, med sine meninger. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, for det var så komplett.

Det er mandag morgen, jeg er i gang med en ny uke. Det er mye jeg har lyst til og skulle ha gjort. Tror dagen i dag skal starte pent med en liten tur rundt her jeg bor og så får jeg kjenne på ståa. Dagen i går bar preg av mye innvendig uro og jeg var konstant lei meg, men det kjennes lettere ut akkurat nå.

Ønsker alle dere der ute, både med og uten angst, dere som føler ensomthet, tristhet - ja alle, en riktig så fin mandag, som dere kan ha.

Sånn er livet

Ja, så er ferien i gang, for veldig mange. Det er moro å se og høre om alle som gleder seg til reiser og alt annet som skal skje i sommer. Forventinger hos store og små. Tankene mine går også til de som kanskje ikke gleder seg og som ikke har muligheter til en stor og flott sommer. Det er livet.

"Alle" spør meg om hva jeg skal gjøre i sommer? -Nei, jeg vet ikke jeg. svarer jeg. Inne i meg tenker jeg at jeg først og fremst skal overleve angsten. Jeg har ikke lagt mange planer, for jeg tør rett og slett ikke. Jeg kan godt lage planer og avtale, men så skjer det, at jeg ikke makter og orker og så kommer det ubehagelige med å avlyse. Nei, denne sommeren tror jeg rett og slett skal være på impuls.

Jeg skulle så gjerne ha kommet meg litt mer ut og jeg har satt meg noen små mål i nærområdet. Først med følge og så litt uten følge. Jeg har bestemt meg for å være litt mer aktiv med angsten, i små porsjoner. Så får jeg vurdere hvordan det går.

De planene jeg har, det er mer gjøremål her hjemme. Jeg skal male kjøkkenet og få lysere vegger. Jeg skal male spisestua lysere og så gjøre en del andre endringer. Jeg ser i grunn frem til de endringene og jeg liker egentlig å holde på med noe, men det er ikke alltid jeg orker det.

Angsten og tankene tar mye av livet mitt for tiden. Jeg føler meg som et stort spørsmål og skulle gjerne ha funnet "knappen" som bare gjorde meg angstfri på et blunk. Jeg ønsker meg det, nå!!

Datteren av noen jeg kjenner, hun er i tidlig 20 årene og hun har fått angst. Hun har slitt i mange år uten at hun skjønte noe selv, men til slutt gikk det ikke lenger. Det sprakk til slutt. Jeg kjente meg så godt igjen i hele henne da hun selv fotalte meg om angsten.

Det kom ord som at "livet mitt er slutt", "vennene mine skjønner ikke noe", "jeg er gal" og mye mye mer. Jeg hadde så lyst å grine da hun fortalte dette. Det var vondt. Unge jenta. Likevel, så håper jeg kanskje at hjelpeapparatet er der for henne, som kan ta tak i dette tidlig og at det er et tilbud hun kan benytte seg av. Det er ingen selvfølge at alt klaffer, dessverre. Vi som har vært ute en del vinternetter før vet at selv i hjelpeapparatet kan ting bli håpløst. Jeg bare ber for at hun skal være "heldig".

Jeg valgte å ikke fortelle så mye om mine opplevelser i årenes løp og jeg valgte også ikke fortelle hvor hemmet jeg er av angsten i dag. Jeg burde kanskje, men jeg valgte å la det være foreløpig. Jeg vet at jeg kommer til å treffe henne noen ganger i sommer, så får vi se hva samtalene bringer.

I dag har jeg gått og vært veldig tom, men samtidig vært full av tanker. Det er en rar følelse. Jeg har lagt noen turbulente dager bak meg også, så det er mulig at det er reaksjoner som hilser på meg nå. Jeg føler at alt inne i meg er så voldsomt og komplisert, men sett fra utsiden, så er det ikke sikkert at det er det.

Jeg tror jeg nå bare ønsker alle en riktig god natt og en så god uke som en kan få.

Dagen da legen kom hjem til meg

Jeg hadde i lange tider virkelig slitt med panikkangst og det hemmet meg såpass at jeg ikke klarte å komme meg fra hjemmet mitt. Da var jeg nok på mitt aller verste og det hadde ikke nyttet å lokke med 1 million kroner, om bare en km fra hjemmet mitt.

Jeg var helt ute og kjøre. Jeg fikk underveis andre helseplager, som tilsa at "nå må lege kontaktes" - men nei, det alvoret skjønte jeg ikke. Jeg kan si at jeg har avbestilt mange timer jeg......

En dag så ringte legen og lurte på hvor i all verden det har blitt av meg. Nå må du komme på kontoret til meg. Jeg klarte ikke si så mye, men før jeg visste ordet av det hadde hun lagt på telefonen og jeg skjønte at hun skulle komme hjem til meg. Noe jeg syntes svært lite om, i utgangspunktet. Jeg var så redd og hva kunne en lege gjøre her da?

Etter få minutter var hun hos meg og det ble fortgang i det meste etter hennes besøk. Jeg var blitt alvorlig syk, veldig syk. Det tok ikke mange timene før jeg brått befant meg på sykehuset med undersøkelser og verdens beste støtte av helsepersonell rundt meg. De fikk beskjed om at jeg ikke hadde vært hjemmefra på lange tider og at jeg trengte å bli passet godt på. Diagnosen kreft, den var smertelig, men samtidig, nå var jeg kommet til behandling og i tillegg fikk jeg all den støtte og hjelp jeg kunne tenke meg.

Den tiden på sykehuset, med store operasjoner og behandlinger i ettertid, det tok på og jeg skjønner den dag i dag ikke hvordan jeg klarte alt. Helt utrolig hvor kreftene kom fra. Angsten var ikke den samme lenger heller og for min del kunne det ha blitt krig, uten at jeg nesten hadde brydd meg.

Det tok faktisk noen år å komme seg til hektene, for redusert, det var jeg. Jeg hadde brått tro på fremtiden og livet, uten for mye angst.

Jeg tok feil, for panikkanfallene de hadde ikke glemt meg. Selv om jeg er i kategorien panikklidelse og agorafobi, så er det ikke like ille som tidligere, men jeg frykter det verste og har ofte mareritt om natten om at jeg aldri mer kommer meg herfra, enda nå hender det at jeg en og annen gang kommer meg ut med litt følge. Dessverre ikke alene foreløpig, men jeg håper jo at jeg kommer dit en gang.

Glad for at legen kom hjem til meg den dagen, men jeg vil ikke ha besøk hjem igjen.

Hva jeg har lest og prøvd

Jøss, dette innlegget hadde jeg visst glemt å poste......ja ja..her kommer det: 
 
I håp om å finne "løsningen" på angstproblemene mine, så har jeg lett og funnet alt mulig, både på nett og i andre medier. I perioder er jeg helt desperat på leting etter "min løsning".

På et amerikansk nettsted, fant jeg opplegget "Panic Away" - her er det om å gjøre og be om så mye angst når en er utpå, som er en av tingene. Jeg skal ikke skrive så mye om det, men nå har jeg nylig oppdaget at opplegget også er å finne i Norge her Panic Away . Da kan det leses mer inngående. Jeg hadde nok litt troen og det er mulig det fungerte en smule, men jeg ble veldig opptatt av til stadighet av å få angst...det ble litt for mye for meg.  Angsten ble ikke den angsten som jeg får mer brått og uventet.

Jeg har lest mange norske bøker innefor Kognitiv behandling og bøker av Torkil Berge og Arne Repål er mye lest. Jeg har falt for denne løsningen, men det er ikke lett å gjøre dette på egenhånd og jeg må være tålmodig, noe jeg ikke er for tiden. Bøkene er: Håndbok i kognitiv terapi og Trange rom og åpne plasser. Sistnevnte er den boken som forteller mest aktivt hva du kan gjøre og det handler om systematisk trening.

Jeg kan nok nevne mange flere bøker, som jeg har lest, men det har liksom ikke gitt meg noe. Jeg kjøpte også hypnose-lydfiler til å laste ned. Lydfiler lest av Malte Lange - bli kvitt angst etc Tja, hva skal jeg si, jeg er villig til å prøve alt. Men, ja, det er mulig dette hjelper på noen......men ikke på meg.

Jeg har latt meg piske (ikke fysisk) av støtteapparatet som mente eneste veien ut av angsten var å nesten kjenne på blodsmaken i munnen - konstant oppsøke og oppsøke og oppsøke og oppsøke farene. Jeg ble mye sykere av det og er ikke å anbefale, ikke så hardt. Tanken bak er nok der, men tror det er viktig med litt andre innpust i veien ut av angsthelvete. Jeg tror på opplevelsen av noe godt underveis, da tror jeg terskelen er høyere for å takle angstanfallene.

Jeg har også vært med i en Gestalt-terapi gruppe, men det var ikke noe for meg. Det ble for mye "Hvordan-tar-du-det-har-du-det-akkurat-nå?". Jeg kjenner et par med sosialangst som virkelig fikk utbytte av den type terapi. Jeg gleder meg veldig på deres vegne og synd at det ikke var noe for meg.

Jeg har forsøkt en del medikamenter, både med og uten virkning. Akkurat nå går jeg ikke på noen former for medikamenter. Jeg gikk lenge på Cipralex, men jeg taklet ikke at jeg ble så flat følelsesmessig. Jeg kjenner nok at jeg bør gå i gang igjen, men jeg kvier meg. Det er til vurdering i mitt indre. Beroligende medikamenter har også hjulpet meg, men de har ikke den virkningen jeg trenger, derfor er det sjeldne alternativer.

Jeg har hatt samtaler hos psykolog, pyskiater, lege og annet helsepersonell, men det har som regel endt opp med at jeg spinner i det samme, uten å komme videre. Det er klart at fortiden har formet meg, men jeg er litt der at tiden jeg er i nå, den skal forme meg videre og da tror jeg ikke jeg orker så mye haleheng fra oppvekst og årene etter det.

Det er søndag og det er sol og regn

Jeg har alt vært ute og trimmet angsten og ja, jeg møtte den også. Jeg vet ikke helt om jeg skal be om masse angst når jeg er utpå eller om jeg skal kjempe for at den skal ligge unna. Det siste, det hjelper sjelden, for angsten har det med å komme. I dag har jeg altså gjort to ting som jeg strir med...reist over en time fra hjemmet mitt og så gått inn i et stort kjøpesenter. Men, jeg var ikke alene...

Panikkangst kommer veldig ofte helt uforvarende og det gjorde den i dag og, da jeg trodde og følte jeg var som mest avslappet. Heldigvis gikk det over i løpet av et par minutter denne gangen, men jammen kjente jeg det. Jeg hadde "forvillet" meg inn i et stort kjøpesenter (Sverige) med noen av mine venner. Jeg hadde først sagt til alle at jeg skulle bli i bilen mens de andre handlet, men så ble jeg litt sint på meg selv der jeg satt - hvorfor i alle dager skal jeg sitte her? Nei, jeg skal hoppe ut i det, angst eller ikke angst.

Jeg kan ikke si at jeg tar turen inne i en butikk som en spasertur, for jammen er det fart på meg. Nå har jeg heldigvis vært der før, så jeg er rimelig kjent med hvor alle varene er, eller burde være. Jeg vet ikke helt hva som trigget angsten i dag, men ubehaget kom kastende på meg, følelsen av kaldsvetting, skjelving og følelsen av at jeg skal svime av. Nå er det sånn at sjansen er liten for å svime av under et angstanfall, for da stiger som regel blodtrykket. Det er vel den uvirkelighetsfølelsen som gjør at jeg tror jeg er på besvimelsens rand. Under angstanfallet fikk jeg huket tak i ei av mine venninner. Hun ble overrasket over at jeg hadde gått inn i butikken, så hun smilte og ble så glad...he, he, men hun skjønte at jeg ikke akkurat var så blid og glad der jeg sto. Takk og lov, jeg roet meg, uten at jeg stakk ut av butikken i lynets fart.

Så det ble litt roligere tempo på meg og jeg fikk da med meg noe av det jeg skulle ha. Bakgrunnen for turen er at vi skal samles hos meg senere i dag, hvor vi skal grille og ha en hyggelig dag for oss "gode venner". Mat og drikke ble kjøpt inn.

Nå sitter jeg her og varmer opp til "alle" kommer, vi blir 8 personer. Jeg sliter med slike sammenkomster også, men jeg er hjemme og blir det for tøft, så trekker jeg meg litt tilbake, verre er det ikke. Det handler dessverre litt for mye om å ha løsninger, når angsten river som den gjør, men så lenge jeg gjennomfører, med løsninger, så er det bedre enn ikke noe. 

Jeg kjenner jeg er inne i en veldig ustabil periode og det gjør meg ekstra sliten. Jeg er veldig opp og ned, så fra en god dag eller god time, kan det brått snu til en jævlig dag og jævlig time. Jeg savner litt mer stabilitet, så jeg kan være litt mer sikker på hvor jeg har meg selv.

Jeg får konkludere med at jeg i dag har vært tøff som har vært ute på farten og jeg har vært på "shopping". Det er ikke hverdagskost, for å si det sånn.

Litt småprat

Ja, som sagt, jeg sliter med panikkangst/agorafobi - noe som gjør at veldig mye av livet mitt er her hjemme.

Jeg vet ikke hvor mye jeg har lest om når det gjelder det å komme ut av angstlidelsen, men det er ikke småtterier. Jeg har tenkt at med all kunnskapen burde det ikke by på noe problem, men så enkelt er det virkelig ikke. Jeg skal en dag sette meg ned og lage en liste over det jeg har lest og trodd skulle bli "det store" for meg å komme ut av dette.

Det er nok noe mer som må til og personlig tror jeg at jeg må finne min egen trygghet. Jeg må stole på meg selv og finne en slags ro. Jeg kan si til meg selv at det er angst du sliter med, men hjernen min tror virkelig ikke på meg og det er nesten så jeg kan føle en rå latter som tilbakemelding.

Jeg har tro på å trene systematisk for å komme ut av angsthelvete, men så mangler jeg tålmodighet og annet. Jeg kan være iherdig å komme godt i gang, men så blir det stopp og det skjer gang på gang. Jeg skulle ønske at noe inne i meg, bare ropte "Prøv igjen! Prøv igjen! Dette fikser du!". Istedet er det en følelse som kommer "Du klarer det ikke! Gå hjem og legg deg du".

Jeg har eller kan ha et støtteapparat, men jeg føler at støtteapparatet ikke har tid til å vente på meg, dermed blir det heller dårlig med å benytte seg av et slikt tilbud. Jeg har vel også tenkt en del ganger at kanskje er det ikke rett tidspunkt for meg og hjelpeapparatet.

Nå er det lørdag og jeg kunne ha vært i bursdag, men som vanlig takker jeg nei. Denne gangen fordi det er langt hjemmefra og da er det uaktuelt. Jeg håper jo "en vakker dag"...

Velkommen til "Rørt av livet" og litt om meg

Dette er min personlige blogg/dagbok. Jeg lever livet på godt og vondt. Livet kan ha utfordringer en tror en ikke kommer igjennom, men likevel gjør man det. Livet kan ha små utfordringer, som brått blir så store at det blir for stort.

Jeg er i midten av 40 årene og jeg har helt klart blitt det vi kan kalle voksen. Jeg merker at tidligere år har lært meg mye, men jeg vet også at jeg kommer til å lære mer i årene som kommer. Jeg håper i det minste at jeg vil ta lærdommen til meg.

Hverdagen i livet mitt er dessverre preget av en del jeg ikke klarer og dermed kan det kanskje virke som om jeg ikke har noe liv. Jeg føler at jeg ikke har noe liv, selv om jeg i alle høyeste grad er et levende menneske. Panikkangst og Agorafobi er vel stikkordene i livet mitt, men det er mye annet i livet også. I tillegg sliter jeg en del med vekta, fordi jeg ikke kommer meg ut for å trene og å være med på andre aktiviteter.

Jeg kan være i godt humør og ha det fortreffelig morsomt. Jeg kan være så lei, grinete og sur også. Jeg bruker å si at jeg er litt av alt.

Jeg deler/bor sammen med en jeg var kjæreste med for mange år siden. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg fortsatt deler hjem med ham, for vi bor i hver vår del av hjemmet. Jeg vet at han sliter mye med det "å bli alene" og jeg synes synd på ham. I tillegg sliter jeg med mitt og økonomisk er det lønnsomt for meg, først og fremst. Det er klart, jeg lever på en måte på en løgn og det blir liksom ikke mitt liv før jeg reiser herfra. Jeg har i den senere tid tenkt mer og mer rundt mine valg og hvor feig jeg også kan være, som ikke "tør" hoppe i det. Han er egentlig en veldig snill og god mann, men ikke en jeg kan dele livet med.

Dette skal ikke bli en blogg om andre da, men mest om meg selv. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ut av dette, jeg finner bare ikke "startknappen" akkurat nå.

Dette var nå bare "litt" om meg.