Tomheten

Man blir litt tom etter å føle at det er en kamp for å få litt støtte i hjelpeapparatet. I dag tok jeg mot til meg og kontaktet førstelinjetjenesten igjen. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg er blitt redd støtteapparatet. Jeg har brukt for mye tid på å finne feil ved meg selv og sånn skal det ikke være.

Jeg åpnet samtalen forsiktig, først for å kjenne på temperaturen mellom min kontaktperson og meg. Det er ferietid og derfor er det bare hun som er på jobb. Det var merkbart kjølig (og jeg kjente for og bare grine) og hun var kort og krass i kommentarene, sånn som det har vært i det siste.

Nå kontaktet ikke jeg førstelinjetjenesten for en krangel (så det er sagt), men det har skjedd en del triste ting i løpet av det siste døgnet som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg fortalte min kontaktperson litt om hva som var greia og at jeg sliter. La oss si det sånn, jeg angrer på at jeg kontaktet denne tjenesten i dag. Jeg følte meg henslengt i gjørma etter en ydmykende samtale.  Hva gjør man når man som bruker/pasient ikke klarer og nærmeste gjøre seg fortjent til litt støtte? Håndterer jeg ikke systemet riktig tro? Nei, hva gjør man.... Flytte til et annet sted for å bli hørt? Nei, er ikke det litt drastisk? Mange tanker som surrer.

Takk og lov så klarte jeg å besinne meg, for jeg kjente at en eksplosjon av ufinheter ligge og murre under overflaten fra min side, men den «gleden» skal vedkommende ikke få oppleve. Ikke i dag, i det minste.

Jeg satt i par timer og vurderte om det er jeg som er helt på ville veier og gal. Er det bare jeg som har følelser og som ikke klarer å håndtere livet? Jeg kjenner nervene vibrerer helt ut i huden og det er mildt sagt ingen god følelse. 

Så ringte jeg til en person jeg kjenner i psykiatrien (en psykiater jeg har blitt kjent med i en helt annen sammenheng). Jeg sa til henne at jeg vet at jeg ikke skal ta kontakt på denne måten, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre nå. 

Hun tok seg tid, virkelig tid og vi kom til en slags enighet om hva jeg kanskje kunne gjøre i situasjonen som har oppstått det siste døgnet. Jeg sa ikke så mye om førstelinjetjenesten, annet enn at det er en kræsj-situasjon og at jeg ikke orker ta noen krig (ikke nå). 

Det var bra å få snakke med henne, men samtidig følte jeg det som veldig vondt å måtte gå den veien for å få litt støtte og råd rundt det som skjer. Uansett, jeg er veldig takknemlig. Det gjør fortsatt vondt å være meg, men den forståelsen jeg fikk, den var veldig god.

Jeg vet også at jeg sikkert kunne kontaktet diverse hjelpetelefoner, men det er faktisk ikke så lett å ta det steget, selv om det garantert er gode hjelpemidler. Noen som har erfaringer med disse hjelpetelefonene?

Vært på tur i dag

Jeg hadde som sagt ingen konkrete planer i dag, men da min venninne kom innom og lurte på om vi skulle kjøre en tur, så sa jeg ja før jeg rakk og tenke noe videre rundt det. Jeg sov egentlig veldig dårlig i natt, men valgte og ikke spekulere og tenke så mye over det.

Jeg skal love dere at det ble en lang tur og langt utenfor komfortsonen min. Det var både glede og frykt, men faktisk, ingen panikkanfall. Den vedvarende uroen var der, men den kan jeg til en viss grad leve med, for den hemmer meg ikke like fullt som panikkangsten gjør.

Vi kjørte vel rundt syv mil til sammen (dvs jeg kjørte og venninnen min var passasjer). Vi hadde et par stopp hvor vi et sted var innom en butikk og et annet sted ble det lunsj og en kopp kaffe. Det var ikke noe stress rundt det og jeg visste hele tiden at jeg kunne velge å kjøre hjem om det ble for mye.

Nå sitter jeg her og er i grunn fornøyd, glad og godsliten. Jeg er litt irritabel på uroen som murrer i meg, men som sagt, den er bare en bagatell i forhold til panikkangsten.

Når det går så bra som i dag, så er det lettere å tenke fremover og å se fremover. Kunsten nå er å huske litt på dette ved min evt neste runde med panikkangst. Jeg jobber en del med det å ikke være så redd for angsten. Angst for angsten er virkelig en lidelse til tider.

Ønsker dere en fortsatt god helg og håper dere som leser også har så fine dager som dere kan ha.

Så er det helg

Jeg har brukt de siste dagene på litt trening, i form av svømming. Jeg har erfart at når min fysikk er bedre, så er det også lettere å håndtere psyken. Jeg drømmer om og ønsker at jeg bare skal kunne sette meg på sykkelen og eller gå lange turer, uten av angsten er til hinder for meg.

Uansett, jeg tok litt vel hardt i med treningen i dag, for jeg pådro meg angstanfall på angstanfall. Jeg har lett for å bli ivrig, mye fordi jeg vil så gjerne dette helvete til livs. Sunn fornuft sier at jeg må ha tålmodighet, men det er ikke lett det, for jeg verker etter livet uten mine egne hindringer pg angst.

Da jeg omsider fikk roet meg en del hakk etter angstanfallene, var det tid for innkjøp til helgen. Jeg hadde avtalt med ei venninne at hun skulle bli med meg. Jeg gjennomførte det greit, men angsten hadde taket på meg, det må jeg nok medgi. Jeg kom hjem og hadde vel ikke halvparten på handlelista en gang (det er ingen krise, for jeg vet å sikre meg når jeg sliter som jeg gjør) - men det gjør meg lei og faktisk litt trist også, fordi hverdagen skal bli så tøff.

Jeg hadde i grunn tenkt å bare slappe av resten av dagen, men før jeg tenkte tanken, fikk jeg besøk av et vennepar. På en måte er det greit at de kom ubedt, for da slapp jeg å grue meg og finne på om jeg kunne finne gode grunner til å si at det ikke passer osv.. Ja, dere som sliter med angst vet vel hvordan det kan være. Man vil, men det blir for tøft.

Jeg holdt mer eller mindre hodet over vannet mens gjestene var her. Jeg ordnet med litt servering, kaffe og rundstykker. Godt å ha litt på lur i frysern. Praten gikk i grunn løst og ledig. Det lille jeg kjente av angst, det var ikke til å bli gal av en gang. De små stundene der gir meg både håp og jeg kjenner litt snev av lykke.

Når jeg snakker om lykke, så tror jeg at jeg må fokusere litt mer på det som faktisk går bra. Det at jeg kan sitte i ro ganske lenge uten å kjenne på angsten, det bør jeg også se på som noe bra. Det er faktisk dager hvor jeg nærmest kjenner på en konstant angst, så derfor bør jeg glede meg litt mer over de timene/dagene uten angst.

Jeg har ellers (som vanlig) ingen store planer i helgen, men ettersom det er meldt om en del nedbør, så blir det kanskje litt rundvask på kjøkkenet og ellers annet forefallende jeg liksom ikke har fått unna.

Ønsker alle lesere en riktig god helg.