Sommeren har på en måte gått. Det har vært opp og nedturer. Akkurat nå er jeg inne i en veldig tøff periode og dagene er rimelig harde. Lite søvn, mange tanker, frustrasjoner og mye angst.Kjennes ut som om kroppen er totalt "utkjørt".
Tidligere i sommer skrev jeg innlegget om min opplevelse hos lokalt psyk-team Du vet det er angst...så hva er problemet... I ettertid tok jeg grep om akkurat den problematikken. Tok mot til meg og K L A G E T. Jeg skal ikke skrive så veldig mye inngående i den prosessen. Mange ting som kom opp i dagen, på godt og vondt.
Jeg fikk MEDHOLD i klagen min. Ingen tvil fra de som behandlet saken min. Det handlet ikke om at jeg var ute etter min kontaktperson, så det er sagt, men det handlet mer om å ha løsninger rundt den problematikken når man faktisk ikke blir tatt på alvor. Noen rutiner er endret etter dette for både ansatte og brukere, håper det vil fungere for "oss" alle.
Likevel er jeg svært usikker og engstelig i forhold til støtteapparatet. Den opplevelsen satte seg nok dypere enn hva jeg først trodde. Det å havne i en situasjon hvor jeg brått blir livredd for å be om hjelp, det er veldig vondt. Jeg har et helt åpent forhold til fastlegen min om akkurat dette nå for tiden og vi jobber med å finne igjen noe som kan kalles trygghet, så jeg ikke skal føle meg som en pest og en plage om jeg skulle be om hjelp. Fastlegen har helt rett i at jeg er syk og jeg skal på en eller annen måte ha en verdig hjelp. Takk og lov for den ekstrahjelpen.
I tiden som kommer vil det bli fokus på mestring av angsten min. Jeg har alliert meg med en bekjent som blir med meg når jeg skal trene på vanskelige situasjoner. Jeg har NAV som puster meg i nakken nå og som skal ha meg ut i jobb (for det skal iflg min saksbehandler visstnok gjøre meg frisk), i tillegg har jeg fått en fysisk sykdom, som gjør at jeg etter hvert må under behandling. Det er kanskje ikke så rart at livet er litt tøft akkurat nå? Angsten river, nedstemtheten er litt for mye sjef - men ja, i dag har jeg stått opp, laget meg frokost og i løpet av dagen skal jeg ut og ta meg en liten tur til fots.
Så bra at du sa i fra, og at du ble hørt. Det viser, at det nytter!
SvarSlettHar nettopp vært gjennom en episode, der jeg var tydelig og sa i fra, og det kjenntes rett, men i ettertid kommer de gamle trollene fram. De som sitter på skulderen og sår tvil om det meste.
så da står man der, litt skjelven igjen...
Nav har tro på arbeidslinjen, ingen tvil om det. Da er det greit, at du har en lege som lytter til deg.
Alt godt til deg, klem.
Hei Bibbi. Takker for kommentar. Ja, det nytter faktisk.
SvarSlettJa, det hender man får kjenne litt på de "gamle trollene" og det kan faktisk føles veldig ubehaglige. Heldigvis så fikk jeg såpass mye "ros" på måten jeg har opptrådt og på måten jeg utførte klagen på, så alt ble i grunn veldig riktig.
Jeg skal ikke klage på NAV, men det er litt skremmende at de skal ta valget for meg og såkalt finne en jobb de mener jeg kan ta.... Jeg er såpass oppegående og har en del tanker rundt det og det gjør vondt i meg om jeg ikke skal få være med på å "velge og kjenne på" hva som føles rett og som faktisk er bra for meg. Jeg er ikke negativ til arbeidslivet, men når angsten rir som en mare nesten døgnet rundt, så blir det alt annet enn positivt fra min side. Takk og lov for legen, helt klart. :-)
Ha en fin kveld og god helg til deg, Bibbi. :-)