Som tiden går

Sommeren har på en måte gått. Det har vært opp og nedturer. Akkurat nå er jeg inne i en veldig tøff periode og dagene er rimelig harde. Lite søvn, mange tanker, frustrasjoner og mye angst.Kjennes ut som om kroppen er totalt "utkjørt".

Tidligere i sommer skrev jeg innlegget om min opplevelse hos lokalt psyk-team Du vet det er angst...så hva er problemet... I ettertid tok jeg grep om akkurat den problematikken. Tok mot til meg og    K L A G E T. Jeg skal ikke skrive så veldig mye inngående i den prosessen. Mange ting som kom opp i dagen, på godt og vondt.

Jeg fikk MEDHOLD i klagen min. Ingen tvil fra de som behandlet saken min. Det handlet ikke om at jeg var ute etter min kontaktperson, så det er sagt, men det handlet mer om å ha løsninger rundt den problematikken når man faktisk ikke blir tatt på alvor. Noen rutiner er endret etter dette for både ansatte og brukere, håper det vil fungere for "oss" alle.

Likevel er jeg svært usikker og engstelig i forhold til støtteapparatet. Den opplevelsen satte seg nok dypere enn hva jeg først trodde. Det å havne i en situasjon hvor jeg brått blir livredd for å be om hjelp, det er veldig vondt. Jeg har et helt åpent forhold til fastlegen min om akkurat dette nå for tiden og vi jobber med å finne igjen noe som kan kalles trygghet, så jeg ikke skal føle meg som en pest og en plage om jeg skulle be om hjelp. Fastlegen har helt rett i at jeg er syk og jeg skal på en eller annen måte ha en verdig hjelp. Takk og lov for den ekstrahjelpen.

I tiden som kommer vil det bli fokus på mestring av angsten min. Jeg har alliert meg med en bekjent som blir med meg når jeg skal trene på vanskelige situasjoner. Jeg har NAV som puster meg i nakken nå og som skal ha meg ut i jobb (for det skal iflg min saksbehandler visstnok gjøre meg frisk), i tillegg har jeg fått en fysisk sykdom, som gjør at jeg etter hvert må under behandling. Det er kanskje ikke så rart at livet er litt tøft akkurat nå? Angsten river, nedstemtheten er litt for mye sjef - men ja, i dag har jeg stått opp, laget meg frokost og i løpet av dagen skal jeg ut og ta meg en liten tur til fots.

Tomheten

Man blir litt tom etter å føle at det er en kamp for å få litt støtte i hjelpeapparatet. I dag tok jeg mot til meg og kontaktet førstelinjetjenesten igjen. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg er blitt redd støtteapparatet. Jeg har brukt for mye tid på å finne feil ved meg selv og sånn skal det ikke være.

Jeg åpnet samtalen forsiktig, først for å kjenne på temperaturen mellom min kontaktperson og meg. Det er ferietid og derfor er det bare hun som er på jobb. Det var merkbart kjølig (og jeg kjente for og bare grine) og hun var kort og krass i kommentarene, sånn som det har vært i det siste.

Nå kontaktet ikke jeg førstelinjetjenesten for en krangel (så det er sagt), men det har skjedd en del triste ting i løpet av det siste døgnet som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg fortalte min kontaktperson litt om hva som var greia og at jeg sliter. La oss si det sånn, jeg angrer på at jeg kontaktet denne tjenesten i dag. Jeg følte meg henslengt i gjørma etter en ydmykende samtale.  Hva gjør man når man som bruker/pasient ikke klarer og nærmeste gjøre seg fortjent til litt støtte? Håndterer jeg ikke systemet riktig tro? Nei, hva gjør man.... Flytte til et annet sted for å bli hørt? Nei, er ikke det litt drastisk? Mange tanker som surrer.

Takk og lov så klarte jeg å besinne meg, for jeg kjente at en eksplosjon av ufinheter ligge og murre under overflaten fra min side, men den «gleden» skal vedkommende ikke få oppleve. Ikke i dag, i det minste.

Jeg satt i par timer og vurderte om det er jeg som er helt på ville veier og gal. Er det bare jeg som har følelser og som ikke klarer å håndtere livet? Jeg kjenner nervene vibrerer helt ut i huden og det er mildt sagt ingen god følelse. 

Så ringte jeg til en person jeg kjenner i psykiatrien (en psykiater jeg har blitt kjent med i en helt annen sammenheng). Jeg sa til henne at jeg vet at jeg ikke skal ta kontakt på denne måten, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre nå. 

Hun tok seg tid, virkelig tid og vi kom til en slags enighet om hva jeg kanskje kunne gjøre i situasjonen som har oppstått det siste døgnet. Jeg sa ikke så mye om førstelinjetjenesten, annet enn at det er en kræsj-situasjon og at jeg ikke orker ta noen krig (ikke nå). 

Det var bra å få snakke med henne, men samtidig følte jeg det som veldig vondt å måtte gå den veien for å få litt støtte og råd rundt det som skjer. Uansett, jeg er veldig takknemlig. Det gjør fortsatt vondt å være meg, men den forståelsen jeg fikk, den var veldig god.

Jeg vet også at jeg sikkert kunne kontaktet diverse hjelpetelefoner, men det er faktisk ikke så lett å ta det steget, selv om det garantert er gode hjelpemidler. Noen som har erfaringer med disse hjelpetelefonene?

Vært på tur i dag

Jeg hadde som sagt ingen konkrete planer i dag, men da min venninne kom innom og lurte på om vi skulle kjøre en tur, så sa jeg ja før jeg rakk og tenke noe videre rundt det. Jeg sov egentlig veldig dårlig i natt, men valgte og ikke spekulere og tenke så mye over det.

Jeg skal love dere at det ble en lang tur og langt utenfor komfortsonen min. Det var både glede og frykt, men faktisk, ingen panikkanfall. Den vedvarende uroen var der, men den kan jeg til en viss grad leve med, for den hemmer meg ikke like fullt som panikkangsten gjør.

Vi kjørte vel rundt syv mil til sammen (dvs jeg kjørte og venninnen min var passasjer). Vi hadde et par stopp hvor vi et sted var innom en butikk og et annet sted ble det lunsj og en kopp kaffe. Det var ikke noe stress rundt det og jeg visste hele tiden at jeg kunne velge å kjøre hjem om det ble for mye.

Nå sitter jeg her og er i grunn fornøyd, glad og godsliten. Jeg er litt irritabel på uroen som murrer i meg, men som sagt, den er bare en bagatell i forhold til panikkangsten.

Når det går så bra som i dag, så er det lettere å tenke fremover og å se fremover. Kunsten nå er å huske litt på dette ved min evt neste runde med panikkangst. Jeg jobber en del med det å ikke være så redd for angsten. Angst for angsten er virkelig en lidelse til tider.

Ønsker dere en fortsatt god helg og håper dere som leser også har så fine dager som dere kan ha.

Så er det helg

Jeg har brukt de siste dagene på litt trening, i form av svømming. Jeg har erfart at når min fysikk er bedre, så er det også lettere å håndtere psyken. Jeg drømmer om og ønsker at jeg bare skal kunne sette meg på sykkelen og eller gå lange turer, uten av angsten er til hinder for meg.

Uansett, jeg tok litt vel hardt i med treningen i dag, for jeg pådro meg angstanfall på angstanfall. Jeg har lett for å bli ivrig, mye fordi jeg vil så gjerne dette helvete til livs. Sunn fornuft sier at jeg må ha tålmodighet, men det er ikke lett det, for jeg verker etter livet uten mine egne hindringer pg angst.

Da jeg omsider fikk roet meg en del hakk etter angstanfallene, var det tid for innkjøp til helgen. Jeg hadde avtalt med ei venninne at hun skulle bli med meg. Jeg gjennomførte det greit, men angsten hadde taket på meg, det må jeg nok medgi. Jeg kom hjem og hadde vel ikke halvparten på handlelista en gang (det er ingen krise, for jeg vet å sikre meg når jeg sliter som jeg gjør) - men det gjør meg lei og faktisk litt trist også, fordi hverdagen skal bli så tøff.

Jeg hadde i grunn tenkt å bare slappe av resten av dagen, men før jeg tenkte tanken, fikk jeg besøk av et vennepar. På en måte er det greit at de kom ubedt, for da slapp jeg å grue meg og finne på om jeg kunne finne gode grunner til å si at det ikke passer osv.. Ja, dere som sliter med angst vet vel hvordan det kan være. Man vil, men det blir for tøft.

Jeg holdt mer eller mindre hodet over vannet mens gjestene var her. Jeg ordnet med litt servering, kaffe og rundstykker. Godt å ha litt på lur i frysern. Praten gikk i grunn løst og ledig. Det lille jeg kjente av angst, det var ikke til å bli gal av en gang. De små stundene der gir meg både håp og jeg kjenner litt snev av lykke.

Når jeg snakker om lykke, så tror jeg at jeg må fokusere litt mer på det som faktisk går bra. Det at jeg kan sitte i ro ganske lenge uten å kjenne på angsten, det bør jeg også se på som noe bra. Det er faktisk dager hvor jeg nærmest kjenner på en konstant angst, så derfor bør jeg glede meg litt mer over de timene/dagene uten angst.

Jeg har ellers (som vanlig) ingen store planer i helgen, men ettersom det er meldt om en del nedbør, så blir det kanskje litt rundvask på kjøkkenet og ellers annet forefallende jeg liksom ikke har fått unna.

Ønsker alle lesere en riktig god helg.

Spørsmålene etter forrige innlegg

Det er tydelig at innlegget jeg hadde torsdag har engasjert ganske mange og det er jeg veldig glad for, selv om det er leit å vite at så mange føler seg både krenket og utstøtt av ulike behandlingssteder og helsevesen. Takk til bloggene En del av meg.. og Vi er hele elefanten som delte mitt innlegg videre.

Den "lille" episoden jeg hadde (det har vært et par til med samme person), det er jo ingenting i forhold til andre blogger jeg har lest og i fire mail jeg har mottatt.

Likevel, jeg følte meg veldig liten i min situasjon og jeg strir en del med tanker rundt de få episodene jeg hadde.

Jeg gjør meg noen tanker rundt temaet: Er det sånn at vi som brukere/pasient blir en såkalt "du vet ikke ditt eget beste" og at vi sees på som nærmest kunnskapsløse i forhold til temaet egen lidelse?

Ja, psykiatri og helsevesen tar imot mange av oss ulike mennesker. Noen av oss krever kanskje mer enn andre, men vi har jo en rett til å få hjelp (selv om det ikke alltid virker sånn). Noen av oss kan veldig mye om vår lidelse, men likevel er det vanskelig å "komme ut av det".

Så er det jo sånn at i psykiatri og helsevesen så møter jo også vi ulike ansatte. Noen er ildsjeler og brenner så til de grader for både oss og det å finne gode løsninger og de er helt med etter å lære nye ting om oss og det vi sliter med. Andre er litt mer laidback og har "læreboka" i bakhånd m.m.. Jeg føler litt på at det er nesten avhengig av hvem og hvor man kommer for å faktisk bli lyttet til, få den gode samtalen (selv om den innehar mye sårt). Ikke minst å bli møtt med respekt, selv om det føles som om man ligger nede i rennesteinen.

Tar psykiatri/helsevesen høyde for at de ansatte er vel så ulike som sine brukere/pasienter? Det hjelper ikke at de har samme utdannelse, dessverre. Her handler det om å ha en interesse for jobben sin og ikke minst oss som havner i en situasjon hvor vi ikke håndterer livet som vi ønsket og skulle. Selvfølgelig handlder det og om litt "kjemi" mellom bruker og behandler, men sånn generelt bør vi kanskje møtes på en verdig måte, selv om det ikke skulle "klaffe".

Har vi ingenting vi skulle ha sagt? Jeg har hørt om noen som har klaget, men dessverre veldig mange klager blir henlagt.

Er det noen som aktivt jobber med problematikken rundt dette at brukere/pasienter opplever å bli møtt på ulike nedverdigende måter? Vil man bli hørt? Eller er psykiatrien for "stor"? Har hørt om brukermedvirking (var til og med i en brukermedvirkingsgruppe en gang, men fikk ikke lov å si noe for det var så uvesentlig, akkurat nå må jeg le....kanskje noen var redd kritiske spørsmål).

Her kunne jeg ha skrevet kilometer med både spørsmål og punkter, men jeg regner med at de fleste skjønner hva jeg mener rundt dette.

Leser f eks psykiatri/helsevesen bloggene hvor de omtales? Jeg kjenner at jeg brått ble voldsomt engasjert, for det er et opprørende tema.

Jeg tenker ofte på at de som skal hjelpe oss, de har jo valgt dette som yrke, vi som sliter, vi har ikke valgt lidelsen vår og dermed er vi prisgitt "det vi får". Nå gir jeg meg i dette innlegget, for det hagler inn med tanker rundt dette nå.

Hvorfor skal jeg være så redd angsten?

Hvorfor skal jeg være så redd angsten? Hvorfor klarer jeg ikke å roe meg ned når et panikkanfall river? Jeg vet mye om angst, men likevel så må det være ett eller annet som jeg ikke helt finner i veien til et liv uten angst.

Når min kontaktperson i førstelinjetjenesten sier: «Du vet det er angst, så hva er problemet?» Det er som å få seg en midt på trynet, faktisk. Er den personen lei meg og/eller lei av jobben sin? «Ja, jeg vet det er angst, men det er helt jævlig for det!» Jeg føler meg som en taper når hjelpeapparatet forteller meg om hvor enkelt det er. Det gjør veldig vondt å være meg da.

Hvis det er så enkelt at vi vet at det er angst, ja, hvorfor er det så mange av oss som sliter oss igjennom dager, uker, måneder og år med dette helvete? Jeg kjenner jeg blir sint, samtidig som jeg blir usigelig lei meg. 

Er det nå jeg skal føle meg som en byrde for hjelpeapparatet? Er det sånn at jeg må gjøre meg fortjent til å få «hjelp» og/eller støtte til f eks angsttrening? Skal jeg krype på alle fire og si «hjelp meg, jeg fikser ikke dette»?

Jeg vil bli møtt på en litt annen måte, hva med ordene: «Vi prøver igjen. Vær glad for det du har gjort. Du prøver så godt du kan». Det handler om å gi en god motivasjon når jeg med angst har kjørt meg helt fast og tror at det nærmest ikke finnes noe liv for meg. 

Jeg står opp hver dag (en sjelden gang jeg blir i senga) og jeg forsøker å få dagene til å gå, selv om det til tider føles både ensomt og som en kamp for å holde seg oppe. 

Det er mulig det er taktikk i hjelpeapparatet med å vise denne motstanden, men den har så langt ikke funket på meg. Jeg har blitt mer redd og jeg føler at jeg må vise til resultater. Dessverre så gir ikke angsttreningen resultater som jeg så gjerne skulle hatt og sett, men jeg håper selvfølgelig på at det en dag skal gi meg noe. 

Det er klart at det heldigvis finnes bedre dager, men det er lettere å huske de dagene hvor jeg «rundjules» av angsten. 

Det var dagens lille om angst og støtteapparat.

Jeg drømmer om dagen uten angst

Jeg drømmer om å våkne en morgen, uten angst. Tenk å stå opp. Lage frokost. Gjøre meg klar for jobb. Reise avsted og troppe opp blant arbeidskolleger. Jobbe, både hektisk og i mindre tempo.
Glede seg til samtalene rundt lunsjbordet. Glede seg til arbeidsdagen er over, for da skal jeg hjem og kanskje slappe av, eller ha besøk, ja, hva det måtte være.
Gleder meg til fredag og den siste timen kan ikke gå fort nok. Gleder meg til helgen og kanskje noen avtalte gjøremål, som tur i marka, en tur med venner, på fest, i bursdag med familie.

Alt dette uten angst.

Jeg er klar over at selv de som ikke har angst, har utfordringer og det er klart at jeg skrev om den veldig "lukseriøse"hverdagen, om jeg kan kalle det det, men det er det jeg har så lyst til å kjenne på for tiden.

I dag har jeg hatt angstanfall på angstanfall og jeg blir både grinete og frustrert. Fra jeg våknet og til nå så har jeg hatt det kaotisk innvendig. Mye som river meg fullstendig i filler.

Telefonen har ringt en rekke ganger, men jeg har ikke maktet å snakke med noen. Jeg tenker jeg skal ringe tilbake i morgen eller noe. Jeg vet rett og slett ikke.

Nå ser jeg i grunn frem til at klokken skal tikke mot leggetid og håpe på at det vil bli en natt med søvn.