Tomheten

Man blir litt tom etter å føle at det er en kamp for å få litt støtte i hjelpeapparatet. I dag tok jeg mot til meg og kontaktet førstelinjetjenesten igjen. Jeg kan ikke ha det sånn at jeg er blitt redd støtteapparatet. Jeg har brukt for mye tid på å finne feil ved meg selv og sånn skal det ikke være.

Jeg åpnet samtalen forsiktig, først for å kjenne på temperaturen mellom min kontaktperson og meg. Det er ferietid og derfor er det bare hun som er på jobb. Det var merkbart kjølig (og jeg kjente for og bare grine) og hun var kort og krass i kommentarene, sånn som det har vært i det siste.

Nå kontaktet ikke jeg førstelinjetjenesten for en krangel (så det er sagt), men det har skjedd en del triste ting i løpet av det siste døgnet som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg fortalte min kontaktperson litt om hva som var greia og at jeg sliter. La oss si det sånn, jeg angrer på at jeg kontaktet denne tjenesten i dag. Jeg følte meg henslengt i gjørma etter en ydmykende samtale.  Hva gjør man når man som bruker/pasient ikke klarer og nærmeste gjøre seg fortjent til litt støtte? Håndterer jeg ikke systemet riktig tro? Nei, hva gjør man.... Flytte til et annet sted for å bli hørt? Nei, er ikke det litt drastisk? Mange tanker som surrer.

Takk og lov så klarte jeg å besinne meg, for jeg kjente at en eksplosjon av ufinheter ligge og murre under overflaten fra min side, men den «gleden» skal vedkommende ikke få oppleve. Ikke i dag, i det minste.

Jeg satt i par timer og vurderte om det er jeg som er helt på ville veier og gal. Er det bare jeg som har følelser og som ikke klarer å håndtere livet? Jeg kjenner nervene vibrerer helt ut i huden og det er mildt sagt ingen god følelse. 

Så ringte jeg til en person jeg kjenner i psykiatrien (en psykiater jeg har blitt kjent med i en helt annen sammenheng). Jeg sa til henne at jeg vet at jeg ikke skal ta kontakt på denne måten, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre nå. 

Hun tok seg tid, virkelig tid og vi kom til en slags enighet om hva jeg kanskje kunne gjøre i situasjonen som har oppstått det siste døgnet. Jeg sa ikke så mye om førstelinjetjenesten, annet enn at det er en kræsj-situasjon og at jeg ikke orker ta noen krig (ikke nå). 

Det var bra å få snakke med henne, men samtidig følte jeg det som veldig vondt å måtte gå den veien for å få litt støtte og råd rundt det som skjer. Uansett, jeg er veldig takknemlig. Det gjør fortsatt vondt å være meg, men den forståelsen jeg fikk, den var veldig god.

Jeg vet også at jeg sikkert kunne kontaktet diverse hjelpetelefoner, men det er faktisk ikke så lett å ta det steget, selv om det garantert er gode hjelpemidler. Noen som har erfaringer med disse hjelpetelefonene?