Jeg hadde som sagt ingen konkrete planer i dag, men da min venninne kom innom og lurte på om vi skulle kjøre en tur, så sa jeg ja før jeg rakk og tenke noe videre rundt det. Jeg sov egentlig veldig dårlig i natt, men valgte og ikke spekulere og tenke så mye over det.
Jeg skal love dere at det ble en lang tur og langt utenfor komfortsonen min. Det var både glede og frykt, men faktisk, ingen panikkanfall. Den vedvarende uroen var der, men den kan jeg til en viss grad leve med, for den hemmer meg ikke like fullt som panikkangsten gjør.
Vi kjørte vel rundt syv mil til sammen (dvs jeg kjørte og venninnen min var passasjer). Vi hadde et par stopp hvor vi et sted var innom en butikk og et annet sted ble det lunsj og en kopp kaffe. Det var ikke noe stress rundt det og jeg visste hele tiden at jeg kunne velge å kjøre hjem om det ble for mye.
Nå sitter jeg her og er i grunn fornøyd, glad og godsliten. Jeg er litt irritabel på uroen som murrer i meg, men som sagt, den er bare en bagatell i forhold til panikkangsten.
Når det går så bra som i dag, så er det lettere å tenke fremover og å se fremover. Kunsten nå er å huske litt på dette ved min evt neste runde med panikkangst. Jeg jobber en del med det å ikke være så redd for angsten. Angst for angsten er virkelig en lidelse til tider.
Ønsker dere en fortsatt god helg og håper dere som leser også har så fine dager som dere kan ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar