Spørsmålene etter forrige innlegg

Det er tydelig at innlegget jeg hadde torsdag har engasjert ganske mange og det er jeg veldig glad for, selv om det er leit å vite at så mange føler seg både krenket og utstøtt av ulike behandlingssteder og helsevesen. Takk til bloggene En del av meg.. og Vi er hele elefanten som delte mitt innlegg videre.

Den "lille" episoden jeg hadde (det har vært et par til med samme person), det er jo ingenting i forhold til andre blogger jeg har lest og i fire mail jeg har mottatt.

Likevel, jeg følte meg veldig liten i min situasjon og jeg strir en del med tanker rundt de få episodene jeg hadde.

Jeg gjør meg noen tanker rundt temaet: Er det sånn at vi som brukere/pasient blir en såkalt "du vet ikke ditt eget beste" og at vi sees på som nærmest kunnskapsløse i forhold til temaet egen lidelse?

Ja, psykiatri og helsevesen tar imot mange av oss ulike mennesker. Noen av oss krever kanskje mer enn andre, men vi har jo en rett til å få hjelp (selv om det ikke alltid virker sånn). Noen av oss kan veldig mye om vår lidelse, men likevel er det vanskelig å "komme ut av det".

Så er det jo sånn at i psykiatri og helsevesen så møter jo også vi ulike ansatte. Noen er ildsjeler og brenner så til de grader for både oss og det å finne gode løsninger og de er helt med etter å lære nye ting om oss og det vi sliter med. Andre er litt mer laidback og har "læreboka" i bakhånd m.m.. Jeg føler litt på at det er nesten avhengig av hvem og hvor man kommer for å faktisk bli lyttet til, få den gode samtalen (selv om den innehar mye sårt). Ikke minst å bli møtt med respekt, selv om det føles som om man ligger nede i rennesteinen.

Tar psykiatri/helsevesen høyde for at de ansatte er vel så ulike som sine brukere/pasienter? Det hjelper ikke at de har samme utdannelse, dessverre. Her handler det om å ha en interesse for jobben sin og ikke minst oss som havner i en situasjon hvor vi ikke håndterer livet som vi ønsket og skulle. Selvfølgelig handlder det og om litt "kjemi" mellom bruker og behandler, men sånn generelt bør vi kanskje møtes på en verdig måte, selv om det ikke skulle "klaffe".

Har vi ingenting vi skulle ha sagt? Jeg har hørt om noen som har klaget, men dessverre veldig mange klager blir henlagt.

Er det noen som aktivt jobber med problematikken rundt dette at brukere/pasienter opplever å bli møtt på ulike nedverdigende måter? Vil man bli hørt? Eller er psykiatrien for "stor"? Har hørt om brukermedvirking (var til og med i en brukermedvirkingsgruppe en gang, men fikk ikke lov å si noe for det var så uvesentlig, akkurat nå må jeg le....kanskje noen var redd kritiske spørsmål).

Her kunne jeg ha skrevet kilometer med både spørsmål og punkter, men jeg regner med at de fleste skjønner hva jeg mener rundt dette.

Leser f eks psykiatri/helsevesen bloggene hvor de omtales? Jeg kjenner at jeg brått ble voldsomt engasjert, for det er et opprørende tema.

Jeg tenker ofte på at de som skal hjelpe oss, de har jo valgt dette som yrke, vi som sliter, vi har ikke valgt lidelsen vår og dermed er vi prisgitt "det vi får". Nå gir jeg meg i dette innlegget, for det hagler inn med tanker rundt dette nå.