Angst og Like barn leker best?

Har hatt besøk av gamle barndomsvenninner i dag. Det er veldig mange år siden vi møttes sist og det er klart, det var mye å snakke om. Vi hadde alle vårt på hjertet og timene løp løpsk, selv om jeg følte at angsten min til tider også løp løpsk.... (det er godt å være alene igjen).

Vi snakket om temaene kjærester og venner og jeg ble sittende med ei av jentene og hun spurte:
-Du som har angst, du trives vel best med folk med angst du?
-Eh, nei, ikke nødvendigvis.
-Jammen, er det ikke godt å ha kjæreste og venner som skjønner?
-Joa, men et kjæresteforhold og vennskap skal ikke bare baseres på angsten, skal den det?
-Nei, men det er jo så mange av dere med angst som sier at verden ikke forstår hvordan dere har det.
-Hmmm....er det mange?
-Ja, jeg leser jo om det jeg.
-Ok, men jeg tror ikke vi bare skal se på det vi leser, men det handler jo generelt om en del annet. Det er klart at jeg setter veldig pris på både forståelse rundt det jeg sliter med, selvfølgelig. Jeg har noen venner som sliter som jeg og de ville jeg ikke vært foruten - men jeg ville ikke vært foruten dere andre heller.
-Hva med kjæreste da, skal han ha angst?
-Nei, vet du, det tror jeg ikke at jeg orker. Såpass egoist er jeg at jeg ønsker meg en fyr som ikke sliter med panikkanfall som jeg gjør. Jeg ser for meg litt av noen scenarier. To med panikkanfall som løper redselsfullt igjennom livet... Nei...men vet du, det kunne jo hende jeg fikk en kjæreste en gang som under forholdet vårt ble rammet av en psykisk lidelse. Jeg håper inderlig jeg hadde taklet det, men jeg kan faktisk ikke svare på hva jeg hadde gjort.
-Du er litt rar du.
-Å?
-Du må vite litt mer hva du vil vel?
-Nei, vet du, jeg orker faktisk ikke tenke så mye på det. Jeg har mer enn nok med meg for tiden, men skulle det dukke opp en vakker og skjønn mann som bergtar meg helt, så klart jeg sier ja. He he.
-Må han være vakker da?
-Men du, ærlig talt, det var da litt av noen spørsmål du stiller meg?
-Jeg har bare hørt at dere med angst er litt spesielle og har mye rart for seg?
-Ja, men det tror jeg dere uten angst kan ha og, bare at dere slipper å dra frem mye av det inne i dere, som vi andre må og gjør til tider.
-Så du er redd for å gå ut du?
-Ja, men kanskje ikke på den måten du tenker på nå. Jeg er ikke redd ute, men kroppen min signaliserer fare og da blir jeg uvel, i form av panikkanfall. Jeg elsker jo alt som er ute jeg.
- Det er jo bare å gå ut da da.
-Du har rett i at det er det, men ubehaget gjør at jeg ikke alltid makter det, selv om jeg vet at angst ikke er farlig og alt det der.
-Jeg skjønner ikke det der jeg.
-Neida, men du trenger ikke skjønne det, men helt greit at du spør.

Denne barndomsvenninne så faktisk redd ut da vi snakket sammen, nesten så jeg trodde hun var redd meg. Nesten pussig at hun ikke spurte meg om jeg var farlig. Men det er i grunn bra at hun spurte for jeg skjønte etter hvert at hun var nysgjerrig, men redd for å trå feil.