Jeg hadde i lange tider virkelig slitt med panikkangst og det hemmet meg såpass at jeg ikke klarte å komme meg fra hjemmet mitt. Da var jeg nok på mitt aller verste og det hadde ikke nyttet å lokke med 1 million kroner, om bare en km fra hjemmet mitt.
Jeg var helt ute og kjøre. Jeg fikk underveis andre helseplager, som tilsa at "nå må lege kontaktes" - men nei, det alvoret skjønte jeg ikke. Jeg kan si at jeg har avbestilt mange timer jeg......
En dag så ringte legen og lurte på hvor i all verden det har blitt av meg. Nå må du komme på kontoret til meg. Jeg klarte ikke si så mye, men før jeg visste ordet av det hadde hun lagt på telefonen og jeg skjønte at hun skulle komme hjem til meg. Noe jeg syntes svært lite om, i utgangspunktet. Jeg var så redd og hva kunne en lege gjøre her da?
Etter få minutter var hun hos meg og det ble fortgang i det meste etter hennes besøk. Jeg var blitt alvorlig syk, veldig syk. Det tok ikke mange timene før jeg brått befant meg på sykehuset med undersøkelser og verdens beste støtte av helsepersonell rundt meg. De fikk beskjed om at jeg ikke hadde vært hjemmefra på lange tider og at jeg trengte å bli passet godt på. Diagnosen kreft, den var smertelig, men samtidig, nå var jeg kommet til behandling og i tillegg fikk jeg all den støtte og hjelp jeg kunne tenke meg.
Den tiden på sykehuset, med store operasjoner og behandlinger i ettertid, det tok på og jeg skjønner den dag i dag ikke hvordan jeg klarte alt. Helt utrolig hvor kreftene kom fra. Angsten var ikke den samme lenger heller og for min del kunne det ha blitt krig, uten at jeg nesten hadde brydd meg.
Det tok faktisk noen år å komme seg til hektene, for redusert, det var jeg. Jeg hadde brått tro på fremtiden og livet, uten for mye angst.
Jeg tok feil, for panikkanfallene de hadde ikke glemt meg. Selv om jeg er i kategorien panikklidelse og agorafobi, så er det ikke like ille som tidligere, men jeg frykter det verste og har ofte mareritt om natten om at jeg aldri mer kommer meg herfra, enda nå hender det at jeg en og annen gang kommer meg ut med litt følge. Dessverre ikke alene foreløpig, men jeg håper jo at jeg kommer dit en gang.
Glad for at legen kom hjem til meg den dagen, men jeg vil ikke ha besøk hjem igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar