Skam og litt fra psykiatrien

Hvorfor er det sånn at vi skal føle oss skamfulle for ensomhet, angsten, det å ikke mestre hverdagen? Hvorfor skal jeg føle sånn skam når jeg ikke kommer meg ut på mange dager? Det at jeg ikke klarer å gå i butikken? Det at jeg ikke klarer å bare gå ut døra og dra til venner, familie og andre steder? Det å føle skam er jo så vondt. Det er jo ikke det vi har lyst til å vise noen eller rope høyest om.

Jeg skammer meg fordi jeg ikke mestrer livet, ensomheten, det å være en som faktisk trenger hjelp. Det er vondt  det.

Jeg kjenner andre som sliter og da, med mine "klare" øyne, sier jeg: Det er da ingen som skal skamme seg, føle seg mindre osv fordi livet byr på ekstra utfordringer i form av angst, deprejsoner, ensomhet, det å ikke mestre m.m.. Tenk om også jeg kunne lyttet til mine egne råd her, men det er ikke lett. Jeg skal ikke skamme meg.Jeg er "bare" ekstremt følsom.

Det er jo selvfølelsen vår også. Vi ser rundt oss og vi ser for det meste det som "kan" være vellykket. Jeg sier "kan", fordi sannheten kan selv der være noe helt annet enn det vi oppfatter og er vitne til.

Jeg føler meg ofte både naken og sårbar i forhold til min psykiske lidelse. For at jeg skal få hjelp, så må jeg vrenge sjela mi x-antall ganger. Jeg skal liksom vise mitt dypeste og innerste. Det kan være ting og tanker som selv de som ikke trenger hjelp til har. Likefullt ut skal jeg måtte blottlegge meg for at "hjelpen" skal kunne hjelpe. Det er tøft det.

Jeg har opplevd i hjelpeapparatet at det er mer spennende å snakke om dramatikken i livet mitt, enn om å snakke konkret om hva jeg kan gjøre for å lette min angstproblematikk. Det virker så nysgjerrig at jeg har hatt lyst til å be vedkommende om å heller lese Se og hør. Fordi om jeg har hatt tøffe tak i livet, så er det ikke dermed sagt at jeg vil speiles i det hele veien. Noen trenger kanskje å hele tiden snakke om det innerste, men jeg tror her må man som pasient/bruker få lov til komme med innspill rundt dette, så langt det er mulig. Her er jeg i et grenseland, men de fleste av oss som sliter med blant annet angst er oppegående flotte mennesker, som også kan kjenne på hva behovet er, men det virker som om psykiatrien kan ha litt tungt for det i noen situasjoner, dessverre.

Jeg har hatt mange runder i helseapparatet og jeg føler jeg sitter igjen med tap hver gang. Jeg lurer da på hva som egentlig er galt med meg? Hva er det som gjør at jeg skal "tape" hver gang? Jeg treffer aldri mål, eller jeg kan kanskje snakke om selvmål og det er ikke noe godt. Ja, jeg kan nok være og virke komplisert, men så er det heller ikke lett å være den som "ikke fikser livet". Jeg har opplevd andre som "fikser livet" og de kan da jammen være kompliserte de og.

Min aller beste psykiater, hun fikk jeg dessverre bare hatt i ti timer, før hun skulle over til et annet sted i psykiatrien. Hun møtte meg med respekt, med klare ord som at det jeg opplever og ser, har opplevd og sett, det blir hennes utfordring, samt at min utfording blir å snakke om det uten at jeg skal føle meg liten og skamfull i timene hos henne. Å, hun var så god. Alt ble så naturliggjort og hun snakket og viste seg som et menneske. Hun var ikke enig med meg i alt, men hun var opptatt av å da snakke litt om det som var rundt og det som gjorde at jeg var blitt meg, på samme måte som at hun var blitt hun, med sine meninger. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, for det var så komplett.

Det er mandag morgen, jeg er i gang med en ny uke. Det er mye jeg har lyst til og skulle ha gjort. Tror dagen i dag skal starte pent med en liten tur rundt her jeg bor og så får jeg kjenne på ståa. Dagen i går bar preg av mye innvendig uro og jeg var konstant lei meg, men det kjennes lettere ut akkurat nå.

Ønsker alle dere der ute, både med og uten angst, dere som føler ensomthet, tristhet - ja alle, en riktig så fin mandag, som dere kan ha.