torsdag 28. juni 2012

Hvorfor skal jeg være så redd angsten?


Hvorfor skal jeg være så redd angsten? Hvorfor klarer jeg ikke å roe meg ned når et panikkanfall river? Jeg vet mye om angst, men likevel så må det være ett eller annet som jeg ikke helt finner i veien til et liv uten angst.

Når min kontaktperson i førstelinjetjenesten sier: «Du vet det er angst, så hva er problemet?» Det er som å få seg en midt på trynet, faktisk. Er den personen lei meg og/eller lei av jobben sin? «Ja, jeg vet det er angst, men det er helt jævlig for det!» Jeg føler meg som en taper når hjelpeapparatet forteller meg om hvor enkelt det er. Det gjør veldig vondt å være meg da.

Hvis det er så enkelt at vi vet at det er angst, ja, hvorfor er det så mange av oss som sliter oss igjennom dager, uker, måneder og år med dette helvete? Jeg kjenner jeg blir sint, samtidig som jeg blir usigelig lei meg. 

Er det nå jeg skal føle meg som en byrde for hjelpeapparatet? Er det sånn at jeg må gjøre meg fortjent til å få «hjelp» og/eller støtte til f eks angsttrening? Skal jeg krype på alle fire og si «hjelp meg, jeg fikser ikke dette»?

Jeg vil bli møtt på en litt annen måte, hva med ordene: «Vi prøver igjen. Vær glad for det du har gjort. Du prøver så godt du kan». Det handler om å gi en god motivasjon når jeg med angst har kjørt meg helt fast og tror at det nærmest ikke finnes noe liv for meg. 

Jeg står opp hver dag (en sjelden gang jeg blir i senga) og jeg forsøker å få dagene til å gå, selv om det til tider føles både ensomt og som en kamp for å holde seg oppe. 

Det er mulig det er taktikk i hjelpeapparatet med å vise denne motstanden, men den har så langt ikke funket på meg. Jeg har blitt mer redd og jeg føler at jeg må vise til resultater. Dessverre så gir ikke angsttreningen resultater som jeg så gjerne skulle hatt og sett, men jeg håper selvfølgelig på at det en dag skal gi meg noe. 
Det er klart at det heldigvis finnes bedre dager, men det er lettere å huske de dagene hvor jeg «rundjules» av angsten. 

Det var dagens lille om angst og støtteapparat.

8 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg igjen, på mitt vis, i møte med et hjelpeapparat, der irettesettelse nærmest har blitt en del av behandlingen. Nei, dette er ikke veien å gå, er min erfaring.
    Jeg deler innlegget ditt på min blogg. Synes det er så viktig det du forteller her. Håper det er greit. Klem fra Bibbi

    SvarSlett
  2. Takker for kommentar. Det er helt greit at du deler :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for en fin beskrivelse av hjelper-hersketeknikker: usynliggjøring koplet til påføring av skyld og skam.
      Jeg deler på min blogg også, i innlegget "Lenker til beretninger om skadelig terapi".

      Slett
  3. Hei Ingrid. Takk for kommentar.
    Ja, du sier noe der, hersketeknikker har jeg ikke tenkt på.Det er jo sant.
    Ja, del gjerne. Ha en fin dag.

    SvarSlett
  4. -Annabella-

    Godt beskrevet.
    Syns svært ofte mennesker som jobber innen psykisk helsevern er fryktelig brutale.

    SvarSlett
  5. Hei Annabella.
    Takk for kommenter.
    Ja, det er noe i det. Det er noe en savner, der en er veldig sårbar.
    Å bli møtt på en så nedlatende måte, det gjør virkelig vondt. Det ble mange tårer
    fra meg i dagene etter, det må jeg si.
    Ha en fin dag. :-)

    SvarSlett
  6. Hei! Jeg har skrevet en liten bloggpost om den her bloggposten. Håper jeg er varsom nok mot deg. Det er viktig at slike erfaringer får komme frem i lyset. Kanskje det hjelper noen annen. Kanskje noen tar seg tid til å reflektere over hvilke budskap som vi sender ut.
    Ønsker deg en fin søndag! :)

    SvarSlett
  7. Takk :-) Det går bra det :-) Kjempeviktig at slike erfaringer kommer frem i dagslyset. Er nok mange som går rundt og sliter med en del ting som dette. Ha en fin søndag videre.

    SvarSlett